TEKST: RANIA BROUD
BILDE: DE UTVALGTE

Visjonæren/Martyrium 1:77

Regi: Kari Holtan

Video/film: Boya Bøckman

Av og med: Torbjørn Davidsen, Ari Behn, Rebekka Joki, Cantaragiu Rasturnel, Anne Holtan, Morten Kippe, Jon Platou Selvig, John Birger Wormdahl, Kim Atle Hansen, Aurora Kanbar, Pelle Ask, Ketil Davidsen, Emil Rodrigo Jørgensen, Maria Tryti Vennerød, Marguerite Barankitse, Ann Iren Ødeby

Kompaniet De Utvalgte baserer Visjonæren/Martyrium 1:77 på Ludvig Holbergs stykke, Jeppe på Bjerget. I korte trekk er det historien om festbonden Jeppe som havner på kant med sin kone Nille. Problemene til Jeppe vokser seg større i takt med hans uholdbare alkoholinntak. Ved å bære Jeppe utslått fra en gjørmete veikant til sine gemakker spiller stedets baron han et puss. Jeppe våkner og tror han har dødd og kommet til himmelen. I vantro overtales han til at han selv er baron, hvorpå hans nyvunnedde makt hurtig går ham til hodet.

Det er med utgangspunktet i denne fortellingen, samt Ari Behns tekst, De Utvalgte har skapt forestillingen. Adapsjonen av denne historien er utført i et spennende og stemningsfull visuelt univers. Dette ved bruk av høyteknologisk scenografi som også i enkelte scener er i samspill med aktørene. Stykket benytter seg av skjermer med 3D-effekt, så hvert sete kommer med et par 3D- briller. Sett bort ifra en scene hvor Jeppe er i en våpenforhandling, benyttes 3D-effekten lite. For undertegnede ble brillene mer til bry enn hjelp.

Det er ikke til å stikke under en stol at den fullsatte premieren i stor grad skyldtes Ari Behns deltagelse. Om Behns skuespillerdebut er det ikke så mye å si annet enn at han gjør en grei profil. Han fungerer mer som et kunstnerisk grep. Det klinger annerledes å høre Ari Behn ytre at “jeg vil beskytte konge og fedreland”,  i  en scene om fremmedfrykt, og at  “statsministeren er ei fitte”, i en om politikerforakt, enn om regissør Kari Holtan hadde castet noen andre. Ordene penetrerer oss og den eldre damen sittende ved siden av meg, en tydelig Behn-fan, uffer seg over å høre ham si F-ordet gjentatte ganger. Jeg var redd Behns status ville overskygge det De Utvalgte er gode på – å lage godt teater. Tvert om virker det som Holtan er bevisst på dette. Hun klarer å balansere det hele ut ved å få oss til å ta Behns tilstedeværelse på alvor. Det er ikke før et stykke ut i forestillingen at vi virkelig får sett Behn. Frem til da har publikum blitt vant til at ham og forstått at forestillingen spiller på et budskap som er større enn han.

Er det noen som fortjener anerkjennelse, så er det de troverdige skuespillerpresentasjonene av Rebekka Joki som Nille og skuespiller Torbjørn Davidsen. For en bragd å faktisk ta i bruk skuespillere med nedsatt funksjonsevne. Dialogen mellom Joki og Davidsen var organisk og autentisk uten at det i det minste opplevdes som teatralskt. Her går De Utvalgte i bresjen for en kampsak mange andre skuespillere med nedsatt funksjonsevne kjemper for – å bli tatt i bruk på lik linje med andre “normale” aktører. Davidsens rolle fungerte mer som en morsom kommenterende karakter i Monty Pyton lignende væremåte. Med en blanding av både humor og alvor tok forestillingen for seg tema rundt muslimfrykt, Syria flyktninger, alkoholisme, rusmisbruk og oppdrettslaks. De politiske undertonene ble mer sentrale etterhvert i forestillingen. Og, godt er det. I rettsakscenen er det en annen som ligger i baronens seng, en forlengelse av Behns karakter. Jeppe her spilt av Cantaragiu Rasturnel. Som i Holbergs stykke, dømmes han hardt. I en minneverdig protest av dommen blåser Jeppe i bakgrunnen slottet til himmels.

Forestillingen var både stemningsfull og estetisk spennende – viktigst av alt var det en forestilling som kommenterte verden og det samfunnet vi lever i idag. En blir sittende igjen med mange inntrykk og tanker. Noe som har vært gjennomgående under Metorfestivalen generelt. Det hele koker ned til det Nille omtaler som den store folkesykdommen som går i arv – hat. Som kvinnen bak meg med munndiaré utbrøt – dette var en bra forestilling.