Blant bøkene vi finner i hyllene i bokhandelen er mange av de mest populære nå semibiografiske verk eller biografier. Eksempelvis finner vi blant annet Mimir Kristjánsson sine bøker om familie og oppvekst, eller diktsamlinger som Ordene av Mari Nilsen, som forteller om mobbing og skam. I mange av bøkene kan beskrivelsene bli både ubehagelige, såre og direkte brutale.

Spørsmål om økonomisk ulikhet blir stadig mer fremtredende i samfunnet vi lever i. Det er derfor naturlig at dette også reflekteres i litteraturen vi leser. De siste årene har det kommet flere bøker som skildrer en subjektiv opplevelse av det å være fattig. Hva kan litteraturen fortelle oss? 

De rike er grådige, de fattige tar konsekvensene

Den danske forfatteren Asta Olivia Nordenhof skriver i disse dager på et sjubindsverk med utgangspunkt i Scandinavian Star-ulykken tidlig på 90-tallet i Danmark. Ulykken, som tok livet av 159 mennesker, var angivelig et planlagt forlis for å kunne sikre eierne forsikringspengene knyttet til skipet. Flere som ikke hadde særlig med midler investerte i god tro i selskapet som aldri skulle bli gunstig, fordi, skriver Nordenhof, båten begynte å synke før den la fra kai. I en slags omvendt Robin Hood-dynamikk sitter de rikeste igjen med forsikringspengene for båten og vanlige folk sitter igjen med tap av sine kjære. Scandinavian Star er enda et eksempel på hva som kan gå galt om de rikeste i samfunnet har mulighet til å gamble med andre, mindre bemidlede menneskers liv og helse. 

I den første romanen i sjubindsverket, Penger på lomma, følger vi hovedpersonene Kurt og Maggies forsøk på å ivareta kjærlighet og drømmer, i en tilværelse preget av økonomiske utfordringer. Scandinavian Star-ulykkens ringvirkninger for «vanlige folk» står i sentrum for romanen. Nordenhof beskriver hvordan Kurt og Maggie strever seg gjennom en hverdag uten sikkerhetsnett. De har bare seg selv å stole på, og gjør derfor det de må for å overleve. Kampen for tilværelsen innebærer prostitusjon, og er full av destruktive krefter som isolasjon, løgner og selvforakt. Nordenhof belyser slik skyggesidene av det danske sosialdemokratiet,  og dets manglende evne til å fange opp noen av de som trenger mest hjelp. 

Å ikke ha noen utvei

I romanen En kvinnes frigjøring av den franske forfatteren Edouard Louis skildres fattigdommen på landsbygda i Frankrike i selvbiografisk stil. I romanen beskriver Louis inngående følelser av selvforakt, en selvforakt han beskriver som skapt av det å være fattig over lang tid. Trygden strekker ikke til, og barna blir sendt for å låne mat av slektninger og naboer. Moren er låst til et vanskelig liv, gjennom barn, gjennom menn og gjennom stedene de bor. De har heller ikke råd til å flytte ut av de kommunale boligene, eller til å forsørge barna uten støtte fra mannen  – en mann som slår, drikker og latterliggjør alle hennes planer og tanker. 

Å størkne er noe vi alle gjør i vaner, relasjoner og steder. Men for morsfiguren i En kvinnes frigjøring er det som å størkne i et helt liv – her skildres hennes daglige gjøremål og vaner, og Louis beskriver hvor vanskelig det er for henne og andre i hennes situasjon å gjøre noe med fattigdommen. Fattigdommen, slik den framstår i romanen, spiser opp alt, til og med relasjonene dem imellom. Dette kommer blant annet til uttrykk i skildringen av vennskapet mellom moren og en middelklassekvinne, som ser på henne som søppel, og i forholdet til mannen, som tilsynelatende ikke bryr seg om noe annet enn å titte på TV-en og klage. 

Louis beskriver en hendelse der moren får et brev i posten, der det står en oppfordring til å delta i et lotteri. Bildet hun har av et annet og bedre liv fremstår så tydelig for henne at hun bruker en god slump av sine egne penger på å kjøpe flere lodd. Hun er ikke lettlurt eller naiv, men fanget i en desperasjon som kommer av et liv i fattigdom. 

Å skape sin egen skjebne, hva betyr det?

Fattige i Nord-Europa har levd i noen av verdens rikeste land uten å få ta del i samme livskvalitet som middelklassen: de har ofte hatt tunge, fysiske jobber som ødelegger kroppen, og bor gjerne i mer belastede områder uten gode fritids-, kultur- og helsetilbud. Det er viktig å skrive om økonomisk ulikhet. Samtidig kan det være sårt å skrive om det å mangle når andre har. Da er det bra at forfattere snur narrativet om at fattigdom og umoral, lav intelligens og latskap er sammenlenket. Det er det nemlig nok av fra før: 

«Welfare queens» er ikke et velkjent begrep i norsk politikk, men det er likevel de som mener at staten gir for mye til de som ikke «fortjener det». I USA ser vi nå at den republikanske president- og visepresidentkandidaten bruker ressurssvake grupper som skyteskive for å kunne oppnå mer støtte fra en middelklasse som sliter. De væpner seg med litteratur, denne gangen i memoir-form. Det at forfatteren av den selvbiografiske Hillbillyens klagesang er republikanernes visepresidentkandidat, J. D. Vance, gir boken dobbel betydning: Det beskriver en oppveksthistorie preget av vold i Appalachia-fjellene, et av de fattigste, om ikke det fattigste området i USA, men opptrer også som spisset politisk retorikk gitt hans nåværende posisjon.

Grunntanken i J. D. Vances Hillbillyens klagesang er at de fattige i USA er delaktig i måten de blir behandlet på, og dermed i deres egen fattigdom, ettersom han har vokst opp i et fattig område og «sett det selv». Han kaller dem velferdsdronninger, som han mener utnytter systemet til å lure til seg goder, husly og penger. Dette gjøres ifølge Vance enten ved å lyve om egen økonomisk situasjon, eller å bruke de statlige midlene til alkohol, narkotika, tobakk, eller andre «luksusvarer». Stereotypier om «hillbillies» går igjen  i boka, der karakterene  både er impulsive og temperamentsfulle (på et punkt i boka setter bestemora fyr på bestefaren som sover i sofaen). Selv om boken har blitt hyllet for sin rå, ærlige og til tider brutale historiefortelling, er det også verdt å merke seg at Vance ikke viser noen medfølelse med gruppen, men skriver for eksempel følgende om en tidligere kollega: 

«Mer bekymringsverdig var det at han da det hele var over, opplevde at det var begått en urett mot ham. Her ser vi en manglende forståelse av egen medvirkning, en følelse av å ha lite kontroll over eget liv og vilje til å skylde på alle andre enn seg selv.»

Det er altså opp til hver enkelt å skape sin egen skjebne, ifølge Vance. På grunn av egen anekdotisk erfaring mener Vance å ha inngående viten om hvordan alle fattige oppfører seg, noe som fort kan bli problematisk. 

Skammen 

En kvinnes frigjøring gjør oss oppmerksomme på de sidene av Frankrike man sjelden tenker på. Edouard Louis beskriver det som en kontinuerlig skam å være fattig, spesielt da han selv beveget seg ut av hjembyen: «Da jeg var liten, skammet vi oss sammen – over hjemmet vårt, over fattigdommen. Nå skammet jeg meg over deg. Mot deg. Min skam hadde skilt lag med din». Slike personlige fremstillinger av fattigdom kan bidra til å åpne dørene mer, slik at hverken foreldre eller barn trenger å skamme seg over ting de ikke kan kontrollere. De bidrar også til at andre enn de som har direkte erfaringer med fattigdom selv, får et innblikk i opplevelsen av disse sosiale forholdene. Vi forstår hverandre gjennom litteraturen.